PTSD symptomer - Normale reaksjoner på «unormale» belastninger

Traumeresponser og PTSD-symptomer kan forstås som beskyttelsessystemer. Når mennesker utsettes for hendelser som overskrider det de har erfaring, språk eller indre rammer for å håndtere, reagerer psyken og kroppen. Fra et psykologisk og biologisk perspektiv er disse reaksjonene uttrykk for et system som forsøker å gjøre det det er utviklet for – å beskytte liv, integritet og tilknytning.

Mange av reaksjonene vi forbinder med traumer og PTSD kan derfor forstås som "normale reaksjoner på unormale belastninger". De er altså ikke tilfeldige. De følger mønstre som er dypt forankret i hvordan nervesystemet organiserer seg under fare.

En belastning blir «unormal» ikke bare fordi den er dramatisk eller alvorlig, men fordi den overskrider personens opplevelse av kontroll, støtte og handlingsrom. Det kan være en enkeltstående, overveldende hendelse, eller en langvarig relasjonell situasjon der trygghet og forutsigbarhet gradvis brytes ned. Felles for slike erfaringer er at de setter kroppen og hodet i en tilstand der hovedoppgaven blir å overleve.

Hjernens prioritering under fare

Ved akutt eller vedvarende trussel skjer det en funksjonell omorganisering i nervesystemet:

- Hjernen aktiverer raske alarmsystemer som oppdager og reagerer på fare

- Kroppen mobiliserer energi gjennom kamp, flukt eller frys

- Områder for refleksjon, språk og nyansering dempes midlertidig

Dette skaper en tilstand der reaksjoner går raskere enn tanken. Dette skjer fordi det i truende situasjoner er mer effektivt å handle raskt enn å vurdere grundig. Denne omorganiseringen er en biologisk tilpasning som evolusjonært har vært nyttig for artens overlevelse.

Beskyttelse kan bli en vedvarende tilstand

Problemet oppstår når det som var ment å være en midlertidig beredskap, blir en mer eller mindre permanent måte å være i verden på. Et nervesystem som har lært at verden er uforutsigbar eller farlig, vil fortsette å lete etter tegn på trussel – også i situasjoner som objektivt sett er trygge. Det er her mange av de reaksjonene vi kaller PTSD-symptomer oppstår.

Gjenopplevelse 

Påtrengende minner, flashbacks og sterke kroppslige reaksjoner på triggere kan forstås som et internt alarmsystem. Hjernen holder farlig informasjon lett tilgjengelig for å sikre at lignende situasjoner ikke overses igjen.

Funksjonen er beskyttende: Å sørge for at erfaringer som en gang var livstruende, ikke blir glemt.

Utfordringen er at systemet ofte overgeneraliserer. Det reagerer ikke bare på reell fare, men på alt som ligner - nok – i tonefall, kroppsholdning, steder eller stemninger.

Mareritt

Mareritt etter traumatiske erfaringer er blant de mest belastende, men også mest misforståtte reaksjonene. De oppleves ofte som meningsløse gjentakelser av frykt og hjelpeløshet, men kan forstås som et uttrykk for at nervesystemet fortsatt forsøker å bearbeide og integrere det som skjedde.

Under søvn arbeider hjernen med å sortere minner, følelser og sanseinntrykk. Traumatiske erfaringer er ofte lagret i fragmenterte og sterkt emosjonelle former. Når disse aktiveres i drøm, kan det oppleves som om kroppen og følelsene er tilbake i selve hendelsen.

Sett fra et beskyttelsesperspektiv kan mareritt forstås som et forsøk på å holde farlig informasjon tilgjengelig. Mareritt blir også en måte å «øve» på trusselgjenkjenning i et indre rom og er samtidig et uttrykk for at erfaringen ennå ikke er integrert som noe som tilhører fortiden.

Samtidig er dette en kostbar strategi. Søvn, som egentlig skal gi restitusjon, blir et nytt sted for aktivering. Det kan føre til tretthet, økt sårbarhet for stress og en forsterkning av andre symptomer som irritabilitet og indre uro.

Unngåelse 

Å unngå steder, samtaler, mennesker eller indre opplevelser knyttet til det som har skjedd, er ofte et forsøk på å begrense overveldelse og gjenopplevelse.

På kort sikt kan dette gjøre hverdagen mer håndterbar. Systemet beskytter seg mot følelsesmessig kollaps, panikk eller tap av kontroll. På lengre sikt kan det imidlertid innsnevre livet, fordi stadig flere områder blir definert som «farlige».

Hyperaktivering 

Indre uro, søvnproblemer, skvettenhet og irritabilitet kan forstås som kroppens måte å holde seg i beredskap på. Systemet oppfører seg som om det fortsatt er nødvendig å være klar til å reagere på et øyeblikk. Dette øker reaksjonshastighet og oppmerksomhet, men over tid kan det føre til utmattelse. Kroppen lever i et fremtidsrettet modus der den hele tiden forbereder seg på noe som kanskje aldri skjer.

Følelsesmessig avstengning 

Når følelsesmessig smerte overstiger det systemet opplever som regulerbart, kan det skje en form for avkobling. Nummenhet og distanse er ikke fravær av følelser, men en reduksjon i tilgang til dem.

Dette kan gjøre det mulig å fungere videre i situasjoner der det å være fullt følelsesmessig til stede ville vært for overveldende. Samtidig kan det senere gjøre det vanskelig å kjenne både smerte og glede, nærhet og engasjement.

Endrede tanker om seg selv og verden 

Skyld, skam, mistillit og negative selvbilder kan forstås som forsøk på å skape mening og forutsigbarhet etter noe som opplevdes kaotisk eller urettferdig. Hvis verden oppleves som helt vilkårlig, blir den utrygg. Ved å plassere årsak og ansvar et sted – ofte i seg selv eller i faste antakelser om andre – oppstår en form for struktur. Smerten i disse tankemønstrene kan være stor, men de kan også gi en subjektiv opplevelse av kontroll.

Frys og fastlåsthet 

Når kamp og flukt ikke er mulig, kan systemet gå inn i en tilstand av frys eller kollaps. Dette kan redusere smerteopplevelse og energiforbruk i situasjoner uten handlingsrom. Senere kan dette vise seg som passivitet, handlingslammelse eller en grunnleggende følelse av å være «fast» i livet.

Hvorfor slipper det ikke taket?

Traumatiske erfaringer lagres ikke bare som fortellinger, men som kroppslige og emosjonelle mønstre. Det betyr at reaksjoner ofte aktiveres før refleksjon og språk. Hjernen prioriterer falsk alarm fremfor oversett fare. Fra et overlevelsessynspunkt er det en fornuftig strategi, selv om det i hverdagen kan bli begrensende.

Fra normal reaksjon til lidelse

At reaksjonene er normale i sitt utgangspunkt, betyr ikke at de er uproblematiske når de blir stående over tid. Når beskyttelsesstrategiene blir dominerende, kan de:

Innsnevre livsutfoldelse

Skape avstand i relasjoner

Forsterke opplevelsen av å være alene, annerledes eller feil

På dette punktet er det ofte ikke lenger selve den opprinnelige belastningen som er det største problemet, men hvordan nervesystemet har lært å organisere livet etter den.

Endret indre forståelse

Å forstå egne reaksjoner som normale responser på unormale belastninger kan åpne for et annet forhold til seg selv og gi større ro.

I stedet for:
«Det er noe galt med meg.»

kan det bli:
«Noe i meg har lært at verden ikke var trygg og forsøker fortsatt å beskytte meg.»

Dette perspektivet fjerner ikke smerte eller ansvar, men det kan redusere skam og skape et grunnlag for nysgjerrighet fremfor selvkritikk.

Jeg opplever at det å se traumeresponser og PTSD-symptomer som normale reaksjoner på unormale belastninger er nyttig fordi det plasserer reaksjonene i en sammenheng der de gir mening. Bedring handler ofte om å gi nervesystemet mulighet til gradvis å erfare at verden kan være annerledes enn den en gang var. Forståelse av egne reaksjoner kan være et godt sted å starte.